Alternativ virkelighet

(Illustrasjonsfoto)

Av Olafur Birnir

Det har gått ca. 30 år siden dataspill kom på markedet, og nærmere 60 år siden det første ”dataspillet” ble funnet opp. Hva er det som gjør datspill så fascinerende,
Det finnes uendelige typer dataspill, fra 1 player shooth’em up spill, til et eget spillunivers til og med hvor man må jobbe sammen om å klare ting for å komme seg videre i spillet, eller du kan befinne deg i 2 verdenskrig med en egen ”klan”(en gruppe spillere som er med i samme klubb) hvor man skal bekjempe de onde tyskerne, eller amerikanerne. Man kan også bygge en hel sivilisasjon, og gå til krig mot en annen. Men for å forklare hva det er som gjør dataspill så fascinerende må jeg nesten gå ut i fra mine egne erfaringer.

I’ve Got Worms
Jeg husker mitt første dataspill, fikk det i bursdagsgave da jeg var rundt 7 år. spillet var Worms, og jeg spilte det kontinuerlig. Det var meitemark soldater som kjempet i helvete eller Antarktis, ja månen også, alt ettersom man følte for. Det var mulighet for 2 player,men det fungerte fint å underholde seg selv også, ved å spille mot maskinen eller spille mot seg selv. Man fant på egne navn til ormene, og det var faktisk en av de kuleste tingene, det at man kunne modifisere spillet selv til en viss grad, og det er også en av grunnene til at det er så populært med dataspill, det å kunne være med og lage deler av spillet, være det et navn, utseende, eller et helt landskap.

Min Fotball Karriere
Etter Worms så var det en haug med gjennomsnittlig underholdende dataspill som kom på markedet, helt til en dag jeg spilte Fifa 99 som jeg lånte av min bror. Det var et fotball-spill. Jeg var i ekstase, det å ikke bare kunne bevege Solskjær som da var min favorittspiller, men jeg kunne faktisk styre hele Manchester United, jeg kunne kjøpe nye spillere inn på laget, som Ronaldo eller Bergkamp, jeg kunne forandre utseendet deres etter hvordan den nye frisyren så ut - som den gang heldigvis ikke forandret seg veldig mye, det var da fotball var en sport for menn – jeg kunne lage nye og egne spillere, ja jeg kunne faktisk lage meg selv og gjøre Pc-utgaven av meg så god at jeg kunne spille spiss på Manchester United. Hvis jeg ville kunne jeg lage et lag av hele familien og kalle oss Birnir FK. Jeg kunne gjøre spillet mitt eget. Det som også var kult med dette spillet,var at man kunne spille så mange som seks stykker av gangen. Man kunne spille på lag 3 mot datamaskinen, eller 3 mot 3,og dette åpnet den sosiale delen av dataspill for meg.

En Morder Blir født
Fifa er et spill jeg spiller dendag i dag, men jeg har hatt noen spill ”på si” også, og husker fortsatt den dagen jeg kjøpte det som blir sett på som verdens mest banebrytende og beste 3d player shoot’em up spill, nemlig GTA3. Spillet fikk jeg kjøpt sammen med Playstation 2,og det var kanskje en av grunnene til at det hadde en enda større effekt på meg. Spillet dreide seg rundt en fyr som du spilte, som ble forlatt for å dø, og som kom i fengsel,men brøt seg ut, og måtte på ny klatre den kriminelle rangstigen, og du hadde en hel by (Liberty city) å gjøre det på. Det å kunne gå fritt rundt i en storby å banke løs på hvem du måtte ha lyst til var rett og slett en våt drøm. Det høres utrolig banalt ut og nesten på grensen til sinnsykt. Det er kanskje et urgammelt instinkt som gjør det, det å jakte på mammuter eller noe sånt, men det å slå ned en eller annen tilfeldig animert figur som gikk på gata var faktisk ganske gøy, særlig når man ikke ble tatt for det – Vest Agder politivesen var i hvert fall ikke så strenge på det som Mamma og Pappa- Historien var også satt til et virkelighetsnært og urbant miljø, og man kunne relatere det til forkskjellige filmer man hadde sett på tv.Det var en egen verden der man kunne utforske alle fantasier man hadde hatt som man var for redd til gjøre i virkeligheten, eller som man bare ikke hadde samvittighet til å gjøre mot levende folk.

Cover me!!!
Etter dette kom en periode med online-spill, nå spilte folk over internett. Man spilte lag mot lag, målet var som regel å drepe så mange av det andre laget som mulig, og dø minst ganger. Dette er selvfølgelig helt etter hvilket spill man spilte, men det var som oftest slike spill som slo gjennom for oss gutta. Man snakket i mikrofon over internett, og vi måtte jobbe som et lag for å vinne. Alle filmene man noensinne hadde sett om skytehendelser kom til nytte. Den ene spilleren flanket det motsatte laget, mens andremann ga dekkende ild for at medspilleren ikke skulle bli skutt og dø. Det var som å spille i din egen lille actionfilm, man ga ofte ”nicket” sitt et filmnavn som Tony Montana, Godfather eller noe sånt, og skrek - ”you wanna play rough?.... Ok!!!” før man løp direkte inn i skyte ilden, og som regel døde etter tre skritt. Det fantes spill der man kunne være en egen type person, for eksempel feltlege der man løp inn i skuddlinja for å redde en lagkamerat som lå nede for telling. Ingenting var kulere en å løpe mot den sårede, fyre av noen runder mot de nærmeste fiendene for så å hoppe mot ham med morfinsprøyta og gjenopplive ham, og når man klarte det så gikk hele laget berserk i taleserveren man brukte for å snakke med hverandre.
Jeg sluttet etter hvert å spille så mye, og har enda til gode for å være med på den nye spillbølgen….

The New Guy
Rollespill, mest kjent av dem er spillet WoW , eller World of Warcraft for de med forkortelsesvansker, noe man slett ikke burde ha når man spiller dette spillet. WoW går ut på å lage en egen karakter som du skal være i et helt fiktivt univers, der du kan reise flere kilometer, møte nye folk og gjøre oppdrag med dem, som å bekjempe onde folk osv. Man tjener hele tiden poeng som gir deg et større rykte i den sirkelen der WoW spilles. Det som gjør dette spillet så unikt,er flere ting: Det at man kan reise utrolig langt i et univers lengre enn det man ellers har kunnet gjort i noe annet dataspill. Man bor på en måte i den verdenen hele tiden,for det er ikke som et vanlig online skytespill der man velger en server og spiller noen runder med noen kamerater. I rollespillene møter man tilfeldige folk og gjør ting med dem. Spillet blir heller aldri ferdig, det er ikke mulig å ”runde” det, man må bare jobbe for å opprettholde sin status, og øke den om mulig.

Hvorfor Dataspill?
Det er underholdende, kvasisosialt, og det gir oss for eksempel bedre øye-hånd koordinasjon, og de er ofte utdannende (for dem som krever at spill skal være lærerikt).
Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke trengte å leke med poteter og fyrstikker når jeg var liten.